Den 1. september blei det endelig tur til Sandviktinden igjen. Sist jeg var der var jeg bare 13. år, så det var på tide å gjøre turen om igjen. Det var jeg, Torbjørn, pappa og Irene som tok turen denne gangen. Det er en tung tur i bratt tereng, men det er verdt slitet. Mestringsfølelsen når man står på toppen kan ikke beskrives. Det skal sies at jeg ikke er helt trygg i høyder, men skal man overvinne frykten, må man oppsøke den.
Nyt bildene av vakker natur! 🙂
-
- Stein brutt i to
-
- Vi tror denne reinen var skremt ut i vannet av den jerven pappa fikk øye på
-
- Rein i Mølndalen
-
- En annen rein vi møtte på:)
-
- Mølndalen
-
- Vandrere
-
- Mølndalen
-
- Mølndalen
-
- Siste kneika
-
- Rast ved nervannet i Mølndalen
-
- Det øverste vannet i Mølndalen
-
- Her er det øverste vannet i Mølndalen sett ovenfra
-
- Utsikten var det ingenting å si på
-
- Jeg og pappa
-
- Pappa på Sandviktinden
-
- Pappa, Irene og Torbjørn på toppen
-
- De Sandvikske samlinger på Sandviktinden
-
- Håkvik sett fra Sandviktinden
-
- Reintinden
-
- Frostisen
-
- Bratt ja.
-
- Elvegård
-
- Sørskjomen
-
- Elvegård sett fra Sandviktinden
-
- Den borteste tinden er Rånkeipen, den besøkte vi for et par helger siden
-
- På tur nedover
-
- Sandvik, min hjemgård
Det var en veldig bratt dag!
Veldig bratt, men flott!!